Den blå døren

DenBaDorenTittel: Den blå døren
Forfatter: Lise Kristensen
Forlag: Juritzen
Sider: 404
ISBN: 978-82-8205-297-9
Det var med stor spenning jeg tok fatt på denne boken. En norsk niårings dramatiske historie om årene som krigsfange på Java. Dette er en del av krigshistorien som er ganske ukjent for mange av oss, i alle fall den delen av historien som omhandler fangeleirene og den grusomme behandlingen av krigsfangene. Boken har et avsnitt som forteller den historiske bakgrunnen for krigen i Asia.
Lise Kristensen bodde på tropeøya Java med sine søsken og sine norske foreldre. Lises pappa arbeidet der, og de levde et godt liv i de idylliske omgivelsene. Etter angrepet på Pearl Harbour, okkuperte japanerne raskt Java og venner og naboer begynte å forsvinne.
Fra boken:
To japanske soldater hoppet ned fra lasteplanet og løp inn i nabohagen. Herr Hansen, som var dansk, jobbet på kulelagerfabrikken sammen med pappa. Han satt på verandaen med sin kone, Ingrid, og sin lille sønn, Jon. Jon satt på fanget til faren sin, og da de japanske soldatene løp opp hagestien, ble han bare sittende. En av soldatene strakk seg ut etter lille Jon, tok et hardt tak i armen hans og slang ham brutalt ned på det harde tregulvet på verandaen. Den lille gutten skvatt som en gummiball og landet med baken i været og ansiktet ned i det støvete gulvet. Fru Hansen skrek fortvilet, og herr Hansen reiste seg opp for å protestere, men før han rakk å si et ord, slo en av soldatene ham i ansiktet med geværkolben.”
Dette ble Lises første møte med japanernes brutalitet, men det skulle bare bli begynnelsen. Etter at Lises pappa ble hentet noen dager senere pakket Lises mamma et par vesker, hun pakket også to ryggsekker til Lise og søsteren Karin. To dager senere ble de hentet og marerittet startet.
Den første leiren de ble sendt til var De Wijk, den ligger i utkanten av Surabaya. Her overlevde de 6 måneder med sult, tørste og tortur. En av japanernes torturmetoder besto i stadig utføring av ”Tenko” Bukking, ikke bare med hodet men ved å bøye overkroppen forover i vinkel. Dette kunne pågå i timevis. Man kan jo bare prøve å stå slik i flere timer.
Etter 6 måneder ble de flyttet til en ny leir, reisen dit var et mareritt i et overfylt tog uten vann og mat. En reise som varte i nesten 12 timer uten mulighet til å sette seg, og siden det ikke var noe toalett der ble de beleiret av fluer som ble tiltrukket av stanken. Etter den grusomme togreisen ventet en lang marsj frem til neste leir som var en kirke.  Japanerne utstyrte fangene med en pappbit med et nummer på. Denne skulle de alltid ha festet til klærne med en sikkerhetsnål. En ung pike som hadde glemt lappen da det var ”Tenko” oppstilling fikk en grusom behandling. Nålen ble festet direkte i huden, en gammel rusten sikkerhetsnål. Dette førte til at piken døde.
Det er vanskelig å forstå hva som får mennesker til å bli så grusomme.  Jeg klarte ikke legge fa meg boken før siste side var lest. Det var vondt og noen ganger nesten umulig å fortsette, men den var så godt skrevet og jeg måtte finne ut hvordan det var mulig å finne krefter til å overleve under slike forhold.  Nå skal det sies at det var noen små lyspunkter innimellom. Vennskap ble knyttet, og det er utrolig hvor flinke unger er til å tilpasse seg. Lise viste seg å være en modig og oppfinnsom pike, med en enorm kjærlighet til familien. Da moren ble syk overtok hun ansvaret for søsknene. Uten hennes innsats hadde nok historien fått en ganske annen slutt.
Dette avsnittet er hentet fra boken ved ankomsten til den siste leiren:
”Jeg hadde aldri før sett noe som lignet på det rommet vi ble tilbudt. Veggene var dekket av en slags blåbrun sopp, og enorme, støvete edderkoppnett hang ned fra hvert eneste hjørne. Jeg tror ikke noen hadde vært inne i det rommet på årevis. Hvordan kunne noen mene at vi skulle sove i det møkkete, bitte lille kottet? Jeg trodde det knapt var plass til to stykker der inne, for ikke å snakke om fire. Lukten hadde slått imot meg så snart døren ble åpnet, og mamma tok et skritt tilbake da hun kjente den. Stakkars Lasse begynte å gråte da han kikket inn døren, og Karin besvimte nesten. En av kvinnene tok med Karin, Lasse og meg utenfor, og broren og søsteren min falt sammen sittende på den blå døren. Deretter la de seg ned i skyggen under et forkrøplet tre som sto rett ved siden av. Jeg så opp på greinene og de få bladene det hadde klart å produsere, og tenkte at til og med trærne er sultne og tørste her.”
I dette kottet bodde familien i 10 måneder. Ufattelig mange mennesker døde i disse leirene, enten av sult, sykdom eller tortur. Dette er historie som er blitt lite omtalt, vi kjenner alle til Pearl Harbour og atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Resten av historien om Japans forsøk på herredømme i Sørøst Asia er lite omtalt. Derfor er dette en viktig bok.
Jeg anbefaler ”Den blå døren” på det varmeste.
Diskuter gjerne denne boken i vårt forum. Klikk HER.

 

Pin It

Kommentarer er lukket.