Prosessoperatøren (av Øivind Georg Johansen)

Jeg kjente igjen navnet hennes. Det stod på listen over innkommende kister denne morgenen. Vi var bare to på jobb. Reservasjon var ikke noe tema. Det var jeg som måtte hente kisten fra bårebilen og sette den inn på kjølerommet. Jeg husket fremdeles fødselsdatoen hennes. Den stod sammen med navet hennes på en gul lapp på kisten. Det måtte være henne. Trine, jenta jeg ikke hadde sett siden 1998, i Rosenhoffgata sammen med en gjeng støyende venner av henne.

– Hyggelig å treffe deg.
– Kanskje vi sees igjen?

Jeg trålet gata mange ganger etter det i håp om å treffe henne igjen.
Hun som hadde løftet meg inn i de etablertes rekker den gang mitt liv var kaos. Hun som en gang var min fremtid og det vakreste jeg kunne tenke meg i denne verden. Nå var hun død. Jeg gikk som i en monoton transe, og hadde heldigvis faste ritualer og holde meg til. Det ble også jeg som måtte kjøre kisten med den lille ledetrucken bort til plattformheisen foran kremasjonsovnen. Tom tok oppstilling på motsatt side, ærbødig med hendene hvilende foran seg. Vi var alltid to når vi skulle heise kisten inn i ovnen.
Av sikkerhetshensyn.
I sidesynet så jeg foreldrene og hennes søster stå i vinduet til pårørenderommet. Foreldrene; gamle, grå, stakkarslige, gråtende i dyp sorg over tapet av sin datter. Hennes søster så fortvilet bort, rev seg løs fra sine foreldre og forlot rommet. Jeg hadde håpet i det lengste på at de ikke skulle komme for å overvære kremasjonen. Nå håpet jeg at de ikke kjente meg igjen. Jeg trykte på knappen og ovnsluka gikk opp. En varm knyttneve slo meg i ansiktet. Jeg stirret stivt inn i et 900 graders inferno av flammer. Heisen gikk opp i posisjon ved ovnsluka og kisten forsvant sakte inn i ovnen. Jeg inntok Tom sin posisjon og håpet at det snart var over. De gamle i vinduet holdt rundt hverandre. Brettet på heisen satte kisten ned inne i ovnen og trakk seg sakte ut igjen. Lakken begynte å boble seg og den enkle kisten var overtent på et blunk.
Luken gikk igjen.

– Jeg elsker deg, sa hun til meg en gang for snart 30 år siden.
– Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre deg lykkelig.
– Faren min dreper meg hvis han fikk greie på at jeg har vært sammen med deg.

Nyutsprunget løv som danset i vinden og lagde levende skygger og lys rundt på ansiktet og kroppen hennes, den gangen ved Alnaelva.
Når var det?
1983?
1984?
Hun var mitt liv. Min fremtid.
Elva var magisk.
Våren var magisk.
Fremtiden var lyseblå.
Kalbakken var det flotteste sted i verden.

Det var et halvt liv siden. Selv om minnene sitter som de skulle funnet sted i går. Inne i huet har jeg ikke blitt noe eldre. Jeg er den samme.
Jeg tror ting hadde blitt annerledes hvis det hadde blitt Trine og meg den gangen. Jeg tror vi hadde klart oss. Hvis ikke godt voksende mennesker skulle ha en mening om alt og andre.
– Trine – han Øivind er ikke noe for deg.
– Finn deg en du har en fremtid med.

Forresten, jeg vet ikke om omstendighetene rundt hennes bortgang. Det at typen hennes ikke var der var litt påfallende. Vel, som sagt, jeg ønsker ikke å spekulere, og Ikke ønsker jeg å vite det heller.
Jeg bare konstaterer.
Om en og en halv time skulle jeg skrape ut restene av henne fra ovnen.
Jeg satt meg på kontrollrommet og overvåket temperatur og røykgassprosess i henhold til EUs regulativ. Eller, det vil si at jeg så på skjermen uten å registrere hva som foregikk. Utenfor var Våren kommet til Alfaset. Solen varmet fra en himmel som var klar som en kjølig høstdag. Flekker av dødt gress var kommet til syne i solhellingene. Fuglene sang. Gamle mennesker gikk langsomt på de asfalterte gangveiene.
Du kommer tett inn på døden når du har jeg jobb som meg.
Men kanskje enda tettere innpå livet.